06.10. – 30.10. 2011: Elisabeth Norseng og Stein Domaas

ELISABET NORSENG
”1001 natt”. En fabel i linjer.

I serien 1001 natt går Elisabet Norseng tilbake til et mer gestisk uttrykk, og tar opp ”tråden” fra sine svart hvitt arbeider fra 80-tallet, men nå i farger. Her er det raske linjer som reagerer på hverandre i stor fart; de kuttes av, hopper over hverandre, snur eller flettes sammen. Den prosessuelle veksten er morsom å følge, med sin frie utfoldelse og lekne overraskelser. Å se hvordan hver linje blir levende, ulik de andre, individuell, menneskelignende, ettersom tegningen blir til. Hvordan 1, 2, 3, 4 linjer blir til et hele, hvordan bildet kommer tilsyne. Hver linje er selvstendig og del av et fellesskap, en tematikk som ofte går igjen i hennes arbeider.
1001 natt serien bygger på raske, energiske, lange linjer, med et gestisk bevegelsesmønster, som lett kan assosieres til rabbel. Forskjellen ligger i en annen type respons og tilstedeværelse, som om streken er bevisst sin egen tilblivelse. Samtidig tar hun vare på noe lekent, avslappet, ukontrollert og nesten tilfeldig, noe utenfor subjektiv kontroll. Hun utforsker ulike former for prosess, vekst og energi, og sammenhengen mellom vekst og tid. Heller enn å rydde for å få overblikk ønsker hun å se ting som et sammensatt samspill i stadig vekst og forvandling, et prinsipp det kan være lettere å få øye på sett som en kognitiv enhet, som her. Slik kan det kanskje bidra til en økt bevissthet om hvordan vi oppfatter noe. I dette tilsynelatende kaoset finnes det også organiserende prinsipper som ulik rytme, bevegelsesmønster,
tetthet og hastighet, og med svært ulike bilder som resultat. Norseng ser hver linje som en hendelse i tid, et liv, en historie, definert ved sin tidsutstrekning. Dette er tegnet tid. Sammen danner strekene en slags stabel eller et knippe med tid. Tidsperspektiver er et gjennomgangstema hos Norseng. Og hver enkelt historie eller strek referer til andre ettersom de oppstår og veves sammen til en større helhet. 1001 natt konstituerer en større enhet av tid som også definerer hva det er. De 73 bildene som vises på utstilling er ikke narrative. De er nonfigurative metaforer. De er et utvalg av en større serie som ikke overraskende består av 1001 bilder.


STEIN DOMAAS
”43,8 – eller en mann i sin verste alder”

Bakgrunnen for prosjektet er en forskningsrapport som gjennom undersøkelser hadde kommet fram til at menn var på sitt laveste nivå psykisk (les: mest deprimert) i en alder av 43,8 (gjennomsnitt). Da kunstneren begynte dette prosjektet var han tett på 43,8.  Rapporten gav inspirasjonen til en serie bilder som portretterer en mann på denne alder. Utsnitt og hel figur.  Bildene inngir en tomhet og selvhøytidlighet i forhold til tema, samtidig som det gir en interessant kontrast med tanke på det liv en nordmann (vestlig mann) lever, i forhold til det som menn i store deler av resten av verden lever.

I Domaas sine kulltegninger jobber han mye med sjablonger. Dette gir ham en spesiell mulighet til å lage repetitive motiver.  Sammenstillingen av ”like” motiver gir en styrke til tema. Videre tenker Domaas helhet i forhold til alle bilder i en serie – slik at de ”snakker” sammen – og danner en historie, eller fragmenter av en historie. Han har over mange år jobbet med kull på tykke bomullspapir. I dette prosjektet ser han blant annet på kontrasten /samspillet i papirets stoffelighet mot stoffelighet i materialet som tegnes.

Bilder fra utstillingen