Aktuell utstilling i Tegnerforbundet: Paul Brand.
I forbindelse med monteringen av sin nye utstilling, inviterte Tegnerforbundet Paul Brand til en kopp kaffe for å snakke litt om kunsten og livet, skulpturer og kanskje knekke noen tallkoder.
Tekst og foto: Ingjerd Sandven Kleivan
Vi sitter i underetasjen i Tegnerforbundets lokaler i Rådhusgaten. Nytraktet kaffe er skjenket i koppene, og litt nøtte- og fruktsnacks er plassert i bollen på bordet mellom oss. I etasjen over står bilder og skulpturer klare for utpakking og montering. Paul Brand smiler og ler som vanlig, men før vi snakker om utstillingen, må vi nesten starte med begynnelsen.
Paul Brand forteller at han ble født i Sveits i 1941. Rett etter Kunstskolen i Biel / Bienne Kanton Bern, der han studerte Visuell Kommunikasjon (1958-1963), flyttet han til Norge. Paul var her noen uker, syntes Norge var et merkelig land, og reiste tilbake til Basel der han begynte å jobbe i et reklamebyrå. Her ble han plassert sammen med en tekstforfatter som likte at Brand tenkte på en annen måte. De laget litt andre typer annonser enn det som var vanlig da, bl.a. en helt svart side med to hvite sirkler for en 2CV-reklame. Dette var noe helt nytt på den tiden, og annonsene fikk oppmerksomhet. Paul måtte jobbe mye og det ble sene kvelder og netter ved tegnebordet. Det likte han ikke. Etter seks måneder fant han ut at slik kunne han ikke fortsette, og sa opp. – Du vet, jeg kjente en som jobbet i reklamebyrå og han kjørte inn i en fjellvegg og tok livet av seg. Han orket ikke mer! Det var grusomt. Det der var ikke noe for meg. Er du ansatt er du på en måte en slave, sier Paul med et skjevt smil. – For å komme noe sted i Sveits, måtte man være ansatt. Så jeg bestemte meg på nytt for å reise til Norge. Men da jeg kom til Oslo, begynte jeg faktisk å jobbe i reklamebyrå her også.
TF: Livet som ansatt kan være hardt iblant! Men hvordan fikk du egentlig den første jobben i Norge? Hvorfor valgte du å komme akkurat hit?
– Nei, altså, jeg reiste først til Sverige! Jeg var opptatt av film, og jobbet under studiene en periode hos en arkitekturfotograf i Bern. Jeg var inspirert av Bergmans filmkunst. Da jeg kom til Norge bodde jeg først i et telt på Nesodden. Jeg hadde ingen steder å bo, og ingen penger. Det hadde stått et hotell der, som brant ned, og på den tomten satte jeg opp teltet mitt. Der bodde jeg i tre måneder og ble kjent med en veldig hyggelig jente fra Kristiansand som kunne tysk for hun hadde studert kosmetikk i Wien. Jeg snakket jo ikke noe norsk på den tiden. Jenta hadde en far som eide et reklamebyrå i Oslo og jeg fikk jobb der på grunn av henne. Hun var så søt! Hun laget matpakke til meg, vet du. Vi hadde ikke noe forhold, vi var bare kompiser. Men så en dag sa hun: Du Paul, skal ikke vi gifte oss? Jeg sa: Er du gal? Jeg har jo ingenting! Jeg kan ikke gifte meg med noen! Det var hun som fikk meg på beina i Norge. Men da jeg ikke ville gifte meg, forsvant hun.
Etter hvert fikk jeg ny jobb i Holte Reklamebyrå som Art Director. Mitt første oppdrag var å lage en firmagave for Höganes i Sverige. Jeg laget en kube i porselen med hull i tre forskjellige retninger, og innpakningen hadde også hull. En julegave de ga til de største kundene sine. Den ble min første skulptur! Jeg tenkte ikke på det da, men den var jo faktisk det, ler Paul. Og den var jo litt avant garde. Jeg lurer på om de har et eksemplar av den fortsatt. Etter hvert jobbet jeg freelance og gjorde mye forskjellig, bl.a. laget jeg plakater for Munchmuseet, Henie Onstad, Nasjonalmuseet og Vigelandsparken. Statens informasjonstjeneste var en veldig god kunde i over ti år. Jeg laget alt mulig slags informasjonsmateriell for dem, og de finansierte på mange måter min kunstkarriere. Jeg hadde jo ikke planlagt å bli kunstner!
TF: Ja, hvordan skjedde det egentlig? Hvordan gikk du fra reklame til kunst? Det er jo en kunst i seg selv!
– Jeg jobbet fortsatt som designer og fikk oppdrag for ulike museer. En dag ringte en kunde og lurte på om jeg kunne lage et utstillingsdesign for Norsk industriforbund i Indekshuset på Solli plass. Jeg laget en plan og en modell med instruksjoner. Det var andre som bygget selve utstillingen, jeg laget kun anvisningene. Men så var det jo ingen som kom for å se utstillingen, og jeg fikk en forespørsel om å lage et blikkfang som kunne stå utenfor. Noe som kunne få folk til å komme inn! Jeg laget da en 12 meter høy skulptur i aluminium. På den tiden hadde Norge bare én TV-kanal. NRK kom og filmet, og skulpturen fikk mye oppmerksomhet. Den står forøvrig i Holmestrand nå. Første gang jeg så den der trodde jeg de hadde gjort den kortere. Kuttet den av nederst! Det var forferdelig, jeg trodde den var ødelagt. Så jeg tipset VG og de gjorde en stor sak på det. Det ble mye oppstyr. Men det viste seg at de ikke hadde kappet den likevel! Den gikk bare ned i bakken. De hadde satt den i en grop fordi den var for høy. He he! Sist gang jeg så skulpturen i Holmestrand hadde de festet en lyslenke på den! Du vet, en sånn julepynt som de bruker å feste på bygningene i hovedgaten. Men i 2019 er den 50 år! Så jeg tenkte å ta kontakt med folka i Holmestrand og be de pusse og vaske den litt, kjøpe en kake, fjerne ledningen så kommer vi og feirer jubileet! Den skulpturen er jo litt spesiell for meg for den markerer jo også dagen da jeg ble kunstner. Det var med den skulpturen det hele startet.
TF: Ja, hvordan startet dette din karriere som kunstner? Skjedde det noe mer? Fikk du flere oppdrag?
– Ja, Henie Onstad åpnet jo også omtrent på samme tid i 1969. Og de norske kunstnerne som var her synes jo det var bare dritt, for å si det sånn. Kapitalister som lager en kunstsamling som ikke de selv er representert i! Ole Henrik Moe, som da var direktør på Henie Onstad, spurte meg om jeg kunne lage en skulptur til åpningen, for han hadde sett aluminiumskulpturen på Solli plass. Jeg sa selvsagt ja og støpte isklosser i bøtter med stålrør på tvers. Under lå det en plate med en mikrofon som gjenga lyden av vanndråpene som dryppet og laget lyd, 'pling plong'. Det var jo også litt avant garde, men det var det ingen som visste da. Smelte-prosessen ble sendt på NRK kortbølgeradio, og Pål Bang-Hansen laget en film av nedsmeltingen. Tre, fire år etter dette åpnet jeg min første utstilling - i 1973 på Henie Onstad med store malerier.
TF: Med malerier? Men hvordan gikk du fra skulptur til maleri så fort?
– Jeg har aldri vært redd for å bevege meg inn og ut av ulike sjangre. På skolen i Bern var jeg innom både fotografi, tegning og skulptur. Vi blandet alt! Og det gjør jeg fortsatt.
TF: Det er altså gått nesten femti år. Du har vært kunstner på heltid siden den gang. Du har stilt ut i inn- og utland, laget et tyvetalls store skulpturer og er innkjøpt av både offentlige og private. Og nå åpner du utstilling i Tegnerforbundet der du skal vise en rekke tegninger og skulpturer som er inspirert av matematikk. Har matematikken alltid vært en viktig del av ditt kunstnerskap?
– Matematikken har vært med ganske lenge, ja. Jeg var med på en utstilling i Galleri F15 på 80-tallet. Der laget jeg en form basert på pytagoras i murstein fra et hus som var revet, og en slags collage i aske og kritt som også var et pytagoras. Videre så var jeg jeg professor i mange år på NTH i Trondheim på arkitekturlinjen, og pendlet fra Oslo. På toget satt jeg med skisseblokken og forsøkte å finne løsninger på matematiske problemer. Intellektuelt skjønner man at det går, men praktisk er det ikke like lett. Så man må bare prøve helt til man får det til. Det kan noen ganger ta veldig mye tid! Når jeg til slutt fant løsningen i skisseblokka, ble det til et bilde. Jeg hadde et forsøk der jeg brukte formene fra 1 til 49 der det minste er ett kvadrat og det største er 7x7 kvadrater som blir 49. 7x7 kvadrater i ett format med alle formene fra 1-49. Jeg brukte ett år på å finne løsningen. Deretter laget jeg et trykk og skulpturer. Da jeg fraktet formene til en utstilling i Trondheim, klarte jeg ikke å sette de sammen igjen under monteringen! Jeg ble naturlig nok litt stresset, men da jeg fikk slappet av litt husket jeg det. Heldigvis.
TF: Synes du at matematikk er vakkert?
– Matematikk, det er et er et slags konsept. Du skjønner det jo ikke egentlig, og det er jo ikke noe poeng å skjønne det. Det er altfor komplekst. Selv om du vet at ditt DNA består av så og så mange gener og er bygget opp av formler og slikt, så kan du ikke forstå det. Når du dør så slutter du jo ikke å eksistere, for energien din fortsetter, men vi er så vant til å forbindes med kroppen vår og den vi er, at dette skjønner vi ikke. Det spiller heller ingen rolle. For meg er matematikken noe som styres ut av en drift nesten. Jeg er ingen matematiker, men jeg må finne ut av ting. Jeg er nødt til å lete etter løsningene. Det er 35 muligheter for å sette sammen 6 kvadrater til en sammenhengende form, men kun 11 av disse har en form som kan brettes til en kube. I utstillingen vises bl.a. 11 tegninger der hver av dem mangler en av de 11 formene som danner en kube. Disse ligger på gulvet som kuber i kobber på 11 kvadratformer i aluminium og danner en relasjon til de manglende formene i de 11 tegningene.
TF: På Tegnerforbundet viser du også noen magiske kvadrater som skulpturer i stål? Hva er et magisk kvadrat egentlig?
– Et magisk kvadrat er et kvadrat som er delt opp i et antall kvadrater der summen av tallene i hver rekke, hver kolonne og langs hver diagonal er den samme, smiler Paul Brand.
Og med dette svaret inviterer vi deg til Paul Brands utstilling i Tegnerforbundet (14. september-15. oktober), der du selv kan lete etter flere matematiske spørsmål, svar og løsninger gjennom tegninger og skulpturer. Tegnerforbundet viser samtidig utstilling med Tina Jonsbu i ytre del av galleriet. Velkommen innom!
-kopi.jpg)
